Det er ikke slik at alle som jobber i Statens vegvesen er arrogante og kunnskapsløse. Det finnes mange kjekke folk der også. Her er en historie til å smile litt av.
I min tid som yrkessjåfør var det ikke til å unngå at jeg ble stanset i kontroll i blant. Vanligvis av Statens vegvesen, som er de som bemanner trafikkstasjonene (kontrollstasjoner) langs veien. Før i tiden het det biltilsynet.
De fleste av disse kontrollene har forløpt helt greit. Kontrollørene har som regel en stram mine i fjeset, og man får ofte en sterk følelse av å være banditt inntil det motsatte er bevist. Å slå av en spøkefull kommentar til disse folkene kan slå begge veier, så det er ikke ofte vi prøver på det. Som regel får man kjøre videre etter noen stivemaskede minutter med inspeksjon og kanskje noen spørsmål.
Noen ganger går det helt over styr, og arrogansen bobler opp til overflaten fra før man stopper kjøretøyet. Jeg har opplevd det noen ganger, og selvsagt hørt andres historier. Det er disse folkene som får meg til å koke. Det er heldigvis ikke så veldig mange av dem, men for mange likevel. Jeg kunne dratt noen historier om det, og skrevet en lang blogg.
Men akkurat i dag er det det motsatte som er planen. Jeg skal fortelle om en god opplevelse med kontrolløren fra Statens vegvesen.
Jeg kjører fremdeles lastebil innimellom. Litt for moro (jeg syns det er barnslig kjekt å kjøre store biler), litt for å holde kontakt med miljøet, og litt for å holde vedlike kunnskapen og ferdighetene.
For ikke lenge siden kjørte jeg tippbil for et lokalt firma som jeg samarbeider med. Akkurat hvem og når, avslører jeg ikke i denne artikkelen, fordi jeg ønsker ikke at noen skal gjenkjenne episoden. Det er fordi at jeg ikke ønsker at kontrolløren skal gjenkjennes av sine kolleger. Jeg vet jo ikke hvor stor handlefrihet de egentlig har i forhold til sin innstruks.
Men altså, jeg hadde kjørt frem og tilbake noen dager, hatt frihelg, og startet opp igjen mandag morgen. Maskinføreren som laster meg spør om jeg har innebygget vekt i bilen, slik at jeg kan se hvor mye jeg har lastet. Denne bilen har ikke det, så vi blir enige om at han bruker en av de andre bilene (som har vekt) som referanse når han laster min bil.
Det går ikke bedre enn at Statens vegvesen har kontroll, og jeg må inn på vekten. La oss si det slik: Bilen er for tung. Ikke så veldig mye, men tung nok til at det koster penger.
Kontrolløren ber meg kjøre litt frem på vekten og stoppe. Det gjør han av godvilje for å se om vekten stabiliserer seg på et bedre resultat. Det gjør den jo ikke. Men jeg aner at dette er en person som ikke har som mål å felle meg, men heller vil se om vi kan komme gjennom det.
Jeg tenker at nå holder jeg godt kjeft inntil han sier noe. Det gikk noen lange sekunder, og så kom denne dialogen:
- Det var litt tungt det der.
- Ja, jeg ser det. -Men du vet, jeg har ingen mulighet til å vite hvor mye jeg får oppi kassen her. Han maskinføreren er opptatt av å ikke overlaste, men av og til skjer det likevel.
- Hvor skal du med dette lasset da?
- Jeg skal til ******
Han tenkte litt en stund og sa:
- Men det var jo litt tungt dette her.
- Ja, det var jo det. Men er det ikke fredag og alt i dag da? (Det var som sagt en mandag)
Han kikket ned i iPaden sin, men jeg kunne se at han smilte litt.
Han tenkte seg litt om og sa:
- Vi sier det. MEN PASS PÅ DETTE HERETTER!
- Du er grei, jeg setter pris på det. Jeg skal ta deg med i aftenbønnen.
Han flirte, stakk tommelen opp, og gikk sin vei. Jeg kjørte min vei...
Så altså, unntakene finnes, og vi tar imot med glede.
Comments